FREMTIDEN I VÅRE HENDER

I går formiddag kom Frida for å fortelle om hennes opplevelse i Kambodsja, hva hun tenkte før hun dro og hvordan opplevelsen endret synspunktene hennes. Hun dro mens hun fremdeles gikk på videregående, og var med i realityserien ”Sweatshop”. I dag arbeider hun for ”Fremtiden i våre hender” som er en organisasjon som vil øke kunnskap til (norske) forbrukere om produktene de kjøper i butikken.  Frida forteller at hun var en normal ungdom på videregående skole: opptatt av klær og sminke og status. Når hun dro til Kambodsja første gang var hun av oppfatning at klærne vi bruker hver dag var laget av maskiner, noe hun raskt oppdaget at de ikke var.

I Kambodsja møtte hun mange forskjellige tekstilarbeidere som alle hadde hver sin historie, men de bestod av flere felles ting. Hun forteller om hvor forferdelige arbeidsforholdene til arbeiderne var. Lønningene er små og forholdene i fabrikkene dårlige. Arbeidet i de varme fabrikkene gjør at flere besvimer, og med mangel på penger til legehjelp, blir de lagt til siden og satt i arbeid med en gang de våkner igjen. De arbeider minimum 14 timer hver eneste dag, og enkelte steder er det forbudt å ta med mat eller drikke til arbeidsplassen. De har toalettid på toalettene, og hvis de overgår kvoten på 2 minutter daglig, får de trekk i lønn. Hun forteller om kvinner som blir trakassert i jobben sin, men siden mange arbeider uten arbeidskontrakt (som er et bevis på at du jobber der du jobber), godtar de trakasseringen de blir utsatt for slik at de ikke mister jobben.

Hun fortsetter med å fortelle om en opplevelse som en fabrikkarbeider en hel dag. De bodde og spiste slik de gjør. Hun og de andre deltagerne bodde hos Sokty (25) som arbeidet på en fabrikk. Sokty jobber 14 timer hver dag, men har ikke råd til å kjøpe seg en seng å sove i – og handler klær for 4 dollar i året. Hele dagen sydde de én søm, før de sendte genseren videre til en annen som sydde én som – helt til den var ferdig. Frida forteller at forholdene der nede var umenneskelige, og at det absolutt ikke burde være slik.

Men hvor ligger ansvaret? Disse menneskene kan ikke bare slutte i jobben sin, de trenger jobben sin, men arbeidskravene må heves. Vi er rike fordi de er fattige, og aktørene som sitter på toppen tjener millioner og har store overskudd – mens mennesker blir utnyttet for arbeidskraft. Ansvaret ligger hos oss alle. Mange skylder på myndighetene i Kambodsja, at de må endre på lovverket. Men det er ikke kun myndighetene i Kambodsja som har ansvar, Norske myndigheter kan også gjøre en jobb. Nå kommer det en etikklov fra norske myndigheter,  som sier noe om at alle har rett og krav på å vite hvor klærne kommer fra. Dette er med på å pushe kleskjedene til å informere om arbeidsforhold. For å ikke snakke om kleskjedene, som kanskje har det største ansvaret. De får millioner av overskudd hvert år, hvorfor ikke bruke dette på å gi arbeiderne et bedre liv? Ved å for eksempel betale 310 kr istedenfor 300 kr for en genser, men de 10 kr går til tekstilarbeiderne – vil dette doble lønnen deres. Lite for oss, mye for dem. Vi som forbrukere kan også gjøre en endring, for eksempel ved å signere kampanjer og bli med i organisasjoner. Vi kan også være kritiske når vi kjøper klær.

Hun hadde en oppfordring til oss: Still spørsmål! Still krav!